Skriblerier

Det er både en god og trist følelse når du møter på noen du en gang kjente så godt, men som gradvis har forsvunnet fra livet ditt, men når du tilfeldig møter vedkommende, kanskje vandrende i gata, akkurat som deg selv, og som setter i det samme varme smilet som du kjenner så godt igjen fra gamle dager, og da tenker du at personen kanskje ikke er så forandret likevel. Det veksles kanskje bare noen få ord, hei går det bra, ja faktisk, jeg har det så fint, å så bra, det var trivelig å høre, det er sånn det skal være. Det er litt av det gode, gamle igjen, du tenker at du bare vil klemme og klemme, det vil kanskje den andre også gjøre, og selv om det kanskje ikke blir gjort, så gjør det godt å tenke på.