jo takk, bare bra

Denne uka har det vært litt av hvert som har skjedd, på en gang.

Mye på en gang, føler jeg. Denne uka har vært helt ekstrem. Skoleoppgavene bare hoper seg opp, i skrivende stund er det tre oppgaver som venter på å bli gjort ferdig. Heldigvis jobber jeg i gruppe med fantastiske flotte og flinke folk, så vi får jobben gjort til tidsfrist, alltid. Er heldig å komme inn i en slik klasse med herlige jenter. Var ærlig talt nervøs da jeg så at jeg kom til å gå i en ren jenteklasse (det fins én gutt i klassen), men det har gått over alle forventninger, og oppgavene er spennende å jobbe med. Jeg gjør det bra!

Torsdag var det ny hårklipp, møte gruppa på biblioteket i byen, ta en impulstur til Sverige, og ta en øl med Mette og Snorre på kvelden. Fin, fin dag, masse fine mennesker. Hadde mamma tatt en telefon til meg den kvelden hadde den nok ikke vært like koselig. Mistet gammelonkelen min, han døde på torsdag, og jeg fikk vite det mens jeg var på jobb på fredag. Merkelig følelse, et sjokk å bare få høre "det er så trist", og jeg ikke aner hva det er som har skjedd. Ringte sporenstreks hjem og fikk fortalt hvordan det skjedde. De ville egentlig ikke fortelle meg det over telefonen. Han døde fredelig, det gir meg litt mer ro. Men jeg har vel skjøvet det unna, for helga har gått unna som normalt. Men i dag er det søndag, og tid til tanke. Da dukker det opp, og jeg er fryktelig trist. Den første i familien som har gått bort mens jeg er voksen, og det måtte bli onkel Hans, dagen før han skulle fylt 66 år. Det var god kontakt mellom oss, artig kar. (: Det er fryktelig rart og har vel ikke fått det innover meg enda, det kommer nok i begravelsen til uka.

Han var en skikkelig tøff kar, og jeg er glad for at han flytta hjem til Agdenes de siste årene han levde. Når jeg går bort kommer jeg nok til å sitte i Sletvika jeg også, og se utover Trondheimsfjord-leia. Verdens fineste plass (: