Søndag.

Du må bli med meg nedover og si hadet, sier han. Som om det er den enkleste tingen å gjøre i hele verden. Jeg sier at jeg har lyst, men at jeg ikke vil, for å gå hjem igjen blir så ensomt. Leiligheten blir ekstra tom når jeg må følge deg nedover, og så gå hjem igjen alene. Ikke tull, sier han, det er like ille for meg som må reise fra deg hele tiden. Vi går nedover, selvfølgelig blir jeg med, jeg er stressa, sier at nå kommer bussen til å gå fra deg, men han tar det helt med ro. Jeg sier at jeg nok stresser for oss begge to. Nei, sier han, det er du som stresser kun for deg selv. Mister jeg bussen, får vi i det minste et kvarter på busstoppet for å kline. Han rekker bussen, selvfølgelig. Et kjapt kyss, hadet, sees på fredag, enda ei uke skal gå uten at vi ser hverandre. Da skjønner vi begge to, at å dra fra hverandre er like ille for oss begge. Vi smiler. Han går på bussen. Vi sees på fredag.