Å være døvblind

Jeg hadde første del av eksamen i døvblindetolking i dag. Jeg fikk oppgaven og filmen med "reell tolkesituasjon" godkjent. Takker veldig for at jeg er så reflektert som jeg er, for jeg følte meg ikke særlig forberedt. Men når faglærere er fornøyde og ser at jeg har utvikling i faget, ja da er jeg fornøyd, jeg også.

Vil skrive litt om døvblinde. Det er en lite utbredt gruppe, og jeg tror ikke så mange vet hva det betyr å ha denne diagnosen. Mange tror nok at er man døvblind, så er man helt blind, og helt døv. Gjerne hele livet. Dette stemmer ikke. Bare et fåtall her i landet er døvblindfødte, og disse har ofte tilleggshandikap. Døvblinde har kanskje vært døve hele livet, og så gradvis mistet synet. Eller man er blind, og så gradvis mister hørselen. Poenget er at de fleste døvblinde har enten en liten synsrest eller hørselsrest, som utnyttes til det fulle. I tillegg bruker man alle tilgjengelige sanser man har.

Det er utfordrende å tolke for døvblinde. Man er ledsager, samtidig som man er tolk. Ledsagerteknikker er derfor viktig å kunne for å ledsage døvblinde brukere på en trygg måte, og man må også vite hvordan man tolker i forhold til kommunikasjonsform brukeren benytter. Er den døvblinde opprinnelig tegnspråkbruker og ser for dårlig til å kunne oppfatte tegnspråk, benyttes det taktilt tegnspråk. Dette er tegnspråk som utføres mens bruker holder hendene oppå tolkens hender, for å oppfatte hvilke tegn som benyttes. Man må ofte stave mange ord, da mange ord har samme tegn. Bokstavering er derfor viktig, og da med tohåndsalfabetet, da dette er lettest å oppfatte for taktilbrukere.

Døvblindhet medfører varierende behov for at alle aktiviteter tilpasses individuelt, og spesielt når det gjelder enhver form for informasjon, å være sosial, kommunisere, orientering i rom og i fri bevegelse, dagliglivets gjøremål, og nær-aktiviteter som lesing og skriving.

Beskrivelse av ting rundt den døvblinde, og hva som skjer, er veldig viktig.

Å beskrive er ikke det samme som å forklare. Målet med en beskrivelse er å gi et bilde av situasjonen og omgivelsene som de er (Raanes 2001).

Derfor er det viktig å nyansere språket og fargelegge det med mange adjektiver, uten at man bruker sin personlige mening om ting er vakre eller ikke. Det skal den døvblinde brukeren selv få avgjøre. Vi skal beskrive på en måte som gjør at bruker får en opplevelse av situasjonen, som gjør at vedkommende selv kan avgjøre om noe er fint eller stygt.

Utrolig krevende tolkeform, men samtidig svært spennende. Du kan lese mer på www.sansetap.no, der står det om både tap av hørsel, tap av syn, og kombinert tap av begge disse sansene. Det ligger også videoer ute som viser taktil kommunikasjon og ledsagerteknikker.