Nå kom jeg akkurat inn døra etter å ha gått ned til Møllenberg fra skolen, som seende og hørende, bare for å kjenne hvor godt det faktisk er. Jeg hadde forberedt meg godt på forhånd til denne dagen, fått en liten innføring i taktilt tegnspråk av ei venninne, fått gode tips og triks, pratet med Sif om forskjellige ledsagerteknikker, og så videre. Likevel var jeg fryktelig usikker da dagen var her, ørepropper, hørselsvern og bind for øynene var på, ledsager ringte på døra, og dagen skulle starte. Men den startet fint, da jeg fikk avisen opplest for meg. Ganske interessant da hun skulle fortelle dagens M-stripe, jeg skjønte den ikke i det hele tatt..
Vi gikk litt rundt på Møllenberg før vi skulle ta bussen opp til KBS, for å få det litt inn i kroppen. Bussen var en liten utfordring, hvor skulle jeg gå inn, ville ledsager hjelpe meg, måtte jeg føle meg frem? Men dette gikk veldig fint. Satte oss langt fremme i bussen, og det var også flere "døvblinde" med ledsagere på bussen (dvs flere fra klassen min med hørselsvern og bind for øynene).
Jeg hadde ikke tenkt noe særlig på hva jeg ville gjøre da vi kom til KBS, men min ledsager Sif var veldig flink, hun beskrev senteret på ryggen min (haptisk), og etterhvert som hun forklarte hva og hvor ting lå, så joda, jeg kan jo se etter klær. Tror ledsageren min syntes det var en utfordring å være nøytral da vi kom inn i klesbutikken, men jeg endte jo opp med to fine plagg som jeg nok kommer til å beholde. Den brune tunikaen er jo helt fantastisk fin! Lunsjen var også en utfordring, i og med at jeg kjøpte meg salat, men overraskende nok sølte jeg ikke så fryktelig mye. Bare litt brød på gulvet og smør på hånda istedet for på brødet.. Gåturen til skolen var egentlig veldig fin, med masse gode beskrivelser om hva som skjedde rundt meg.
Meg og min ledsager Sif fra TT360 på Jordbærpikene
Denne dagen var litt av en utfordring! Det å måtte være avhengig av noen andre for å i det hele tatt kunne gå seg en tur på butikken var en annerledes opplevelse. Jeg var 100% avhengig av å ha en god tolk som kunne forklare meg hva som skjedde rundt meg slik at jeg fikk en god opplevelse av denne dagen. Tolken fungerte spesielt bra da vi kom inn på KBS og hun tegnet på ryggen min hva hun så, hvor butikkene lå osv. Kjempefint, for da fikk jeg følelsen av hvilket rom jeg var inne i. Når det er sagt, så greide jeg meg jo fint hjemme uten tolk også. Men da har man trygge vegger som man er kjent med og det er ikke like utfordrende. Jeg ble godt kjent med hjemmet mitt som døvblind på den kvelden og morgenen, selv om alt gikk mye tregere enn vanlig.
Hva jeg har lært:
- Døvblinde har det ikke lett, og jeg er glad jeg har alle sanser i behold.
- Følesansen og opplevelsen av tid er noe helt annet.
- Mat smaker kjempegodt!
- Man må holde seg i aktivitet, gjøre noe! Jeg ble litt hjelpesløs når jeg satt alene og ikke kunne kommunisere med noen.
- Planlegging og organisering må til for å få en fin flyt på f.eks morgenen.
- Jeg har god klessmak, selv som blind.
- Det er viktig med en ledsager som er flink til å beskrive og som forteller hva som skjer, hvem som gjør hva, hvordan ting ser ut, osv (som jeg hadde). Ledsageren skal ledsage, ikke være "barnevakt".
- Å kommunisere uten å se eller høre noe er en utfordring, men det går.
Æh, for en dag. Slitsom, spennende, utfordrende. Spennende om noen som leser dette så oss vandre rundt i dag?
Jeg og synes at jeg er heldig, som har alle sansene i behold.
SvarSlettFin post!
betty
Heisann, det hørtes fryktelig vanskelig ut. Men med rett hjelp og gode vaner går det vel på no vis. Veldig glad jeg slipper å tenke på alt jeg gjør iallefall. Sikkert spennende å oppleve, og det er jo veldig viktig for deg å vite hvordan det føles. Da får du et bedre bilde på hva som kreves av deg i jobben din.
SvarSlettFin blogg foresten.. =)